DAG 19

Motivasjonen for dagens etappe lå i Melbourne. Faktumet at de var så nære det første store målet på turen gjorde dagens etappe til en transportetappe for Anders sin del. 93 kilometer på kartet skulle bli litt mer i virkeligheten.

Fra Torquay til Geelong gikk det greit, tre mil gikk unna i rolig tempo. Deretter startet navigeringen ut av Geelong for å finne den riktige motorveien de kunne sykle på. Etter veldig mange stopp for å sjekke kartet på mobilen kommer de seg ut av Geelong og det er seks mil igjen til Melbourne.

Lasse blir liggende bak og Anders syns det går litt vel sakte i dag. «Hva skjer siden det går så pent og pyntelig i dag?» spør Anders til Lasse. Lasse påpeker at det er dag nummer 14 på rad med sykling og at det er sprøtt nok i seg selv. Han sliter dessuten også med sykkelen igjen og bakhjulet går tungt, bremsen er på. Det var tidlig å få problemer med både bein og hjul da det gjenstår 60 kilometer og klokken er allerede langt på dag.

Det er varmt, skikkelig varmt i dag. Anders navigerer feil, eller appen viser ikke at veien de har valgt er stengt med gjerder og ingen gjennomgang for andre enn lastebiler er tillatt. Lasse ringer operasjonsleder fra en fasttelefon som er montert ved gjerdet, men til ingen nytte. Guttene må snu, sykle samme vei de kom fra og tilbake. En bra omvei som gir ekstra kilometer på baken. Gradestokken viser +35 og de begir seg ut på tre-fire enorme sletter som strekker seg så langt øyet kan se. Sauene på jordet søker skygge i flokk bak et betongbygg, men det er ikke plass til alle i skyggen. De sparker opp litt kald jord og legger ansiktet ned på bakken. De må ha det fryktelig varmt tenker Anders. Varmen skyves opp fra asfalten med vindkastene og når man legger låret på sykkelrammen så er rammen glovarm. Guttene har lite drikke og de må spare på vannet.

Kilometer etter kilometer – time etter time på disse veiene i varmen, Anders tenker at dette er første lille smaksprøve på hvordan sommeren blir her nede. Det er fortsatt vår (!)

De nærmer seg Melbourne og Lasse går tom for vann. Får en flaske av Anders og går tom igjen. Får det siste lille Anders har i rumpe-taske-flaska også. Så er det tomt hos de begge. 13 kilometer igjen til Melbourne i én rett strekning. «Jeg har navigert oss inn på byen slik at nå gjenstår det kun 13 kilometer tempo rett frem» sier Anders til Lasse, men får ingen respons tilbake. Anders tråkker på, Lasse presser kropp og sykkel til det maksimale – «Anders, jeg må ha drikke!!». Setningen gjentar seg 3 ganger uten at Anders kan gjøre noe. «Ikke noe å drikke langs denne veien her tror jeg, du skal få i byen» svarer Anders.

Lasse har aldri vært så tørst i hele sitt liv i følge han selv, sykkelen går i stykker etter at de akkurat har nådd skyskraperne inne i byen. «Griseflaks» sier Lasse som må gå å trille sykkelen de to siste kilometerne til leiligheten. Ansiktet er dratt, huden rød av solen og motivasjonen lav. Aldri har Anders sett Lasse mer medtatt og synes det er litt artig at Lasse klarte å presse seg gjennom en etappe som ble på over 100 kilometer.

De leier en leilighet for tre netter av ei jente over telefonen i Melbourne. I tjuende etasje ser de utover byen som ønsker dem velkommen. I to hele dager skal de ligge med beina høyt, spise potetgull å drikke cola og sove lenge. De siste 19 dagene har bestått av 2 hviledager og 17 sykkeldager. 14 av sykkeldagene var i strekk etter skaden til Anders i Meningie.

Lasse er lettet for å ha kommet frem og spør Anders seriøst: «når hadde du tenkt til å ta hviledag egentlig?». «Tenkte egentlig at hviledager tar vi hvis en av oss blir skadet, ellers så kjører vi bare på» svarer Anders. Lasse sitt ansikt blir fylt med mange uttrykk; redsel, forundring og oppgitthet. Anders elsker å være friskusen rundt Lasse og spør om de skal ta noen knebøy sammen i leiligheten på kvelden. «Saklig» svarer Lasse.

PS. Anders så levende slange nummer to i dag. Beige og tynn, rett over gangveien 15 kilometer utenfor Melbourne.

PS. Anders og Lasse har syklet over 1000 kilometer så langt! (hvem hadde trodd det på forhånd!)

Awesomestralia – a normal life is boring