DAG 55

En pause i julefeiringen og de er tilbake på sykkelsetet. Ut med slagg og rusk i kroppen etter tre rolige dager i Surfers Paradise. Rolig og rolig fru blom, guttene tok seg en fest eller to, spiste god mat, var sent oppe og snakket mye med de hjemme i Norge. De sjekker ut av hotellet mandag formiddag og må betale for en film de ikke har sett på rommet, noen diskusjoner lar man bare ligge og de betaler 10 dollar til damen i skranken.

Det er kronglete å komme seg fra Surfers Paradise til Brisbane. M1 motorveien er stengt for fotgjengere og syklister, noe som er litt merkelig da lenger sør er den samme veien åpen for syklister. Da var det godt at sykkelvei V1 dukket opp etterhvert og ga Anders og Lasse en relativt trygg reise det meste av veien. Tidvis mistet de sporet av sykkelveien i noen kryss, det gjorde at det ble noen ekstra kilometer på etappen. Lasse var dessuten fryktelig nære å bli kjørt over av et par biler i dag, heldigvis gikk det bra. Han fikk hjertet i halsen og så døden nærmest i øynene da to biler skulle krysse rett foran han.

Med ca. 30 kilometer igjen til Brisbane startet et skikkelig regnvær, høljregn. De sykler videre våte som katter uten regntøy, temperaturen er grei så lenge man er i bevegelse. Det surkler i skoa og fingrene har svømmehud, all solkremen skylles vekk fra ansiktet og regn med solkrem-smak renner over leppene og inn i munnen. De er søkkvåte og Lasse finner et motell på mobilen som de sjekker inn på for å tørke. De siste 15 kilometerne til kjernen av Brisbane var ikke viktige å gjennomføre i dette været. Dessuten skal de bare levere syklene for service og deretter leie seg en bil og reise innover i landet for å møte gamle kjente i morgen.

Mandag kveld går de gatelangs for å finne et sted som er åpent på 2. Juledag, eller «boxing day» som de kaller det i Australia. Tilfeldighetene gjør at de treffer på en liten rekke av spisesteder etter 10 minutters gange og «Street Indian Food» peker seg ut blant dem. Restauranten er stappfull og de må vente for å få bord. Etter ti minutter gjør de entre i restauranten hvor ikke en eneste en ikke er fra India eller har røtter i India. Som to blonde fyrtårn stående midt i restauranten lyser de opp hele spisestedet. Alle rundt de mange små bordene titter nysgjerrig på dem og smiler, noen ler mens de eldre ser mer skeptisk bort på de norske guttene med caps. «Vi er de eneste vestlige her, Anders» sier Lasse lavt mens han lener seg over bordet. «Eller, hvert fall de eneste som ser vestlige ut».

Som ved så mange andre restauranter i Australia så må man bestille maten i «skranken» selv og betale samtidig. Lasse går opp og skal bestille mat for begge to. «Jeg fikk ikke bestille så mye som vi ville ha, han mente det ville bli alt for mye mat» sier Lasse når han kommer og setter seg igjen. Mannen i skranken mente det guttene ville bestille var mat nok til fire personer nærmest og hadde satt foten ned og anbefalt Lasse en mindre bestilling. Lasse hadde hørt på denne indiske mannen og stolt på at han visste hva han snakket om. Selvom de begge var skrubbsultne skulle det vise seg at mannen hadde rett. Fem retter på bordet, de to første sjvuuupp ned i magen, hovedrettene var store fengselsbrett med forskjellige smaker sammen med noen lefser. Den siste retten ble satt på vent til de fikk kontroll på alt det andre. Den eldre mannen ved nabobordet som Anders hadde i sidesynet har nok ikke sett noe slikt før, to gutter som skilte seg ut på alle måter og lager taco-lefser av den indiske retten Thalai. Folk lo, smilte og moret seg over de to norske guttene som sakte, men sikkert måtte legge inn årene og la noe mat ligge tilbake på tallerkenen. Fantastisk godt og mettende kan de bekrefte.

Awesomestralia – a normal life is boring