• «May I help you?» sier damen som kommer ut av bakdøren på Cafén som vi nettopp har spist steak sandwich hos til lunsj. «I’m just waiting for the Motel to open» svarer jeg og føler at jeg har tråkket innenfor privat eiendom der jeg står i en bakgård mellom Cafén og Motellet ettersom hun spør. «Oh thats me, I just have to close the Café I will be with you shortly».

Damen i Cafén har to jobber, hun driver Cafén til frokost og lunsj mens hun sjekker gjester ut og inn på Motellet vi bor på innimellom. Hun flyr frem og tilbake mellom de to bygningene med forkle alltid på. Kroppen virker sliten og håret er rufsete, hun er rød i kinnene med en ellers tradisjonell hvit australsk hudfarge tross all solen som er her. Denne damen jobber for å leve og har sine to jobber tett inn på kroppen som en livsstil.

På dag nummer to bestemmer vi oss for å bli en natt til i Meningie, nye 95 dollar ut av lomma for et dobbeltrom på et motell hvor man må ta oppvasken selv på badet i en oppvaskbalje. Jeg synes prisen er stiv, men samtidig kjennes det greit å bidra til at damen får enda en overnatting på det nokså tomme motellet. Det er vår i Australia og feriesesongen er ikke kommet i gang, det er få gjester. Vinden langs Lake Albert gjør stedet kaldt og folketomt tidlig i november. De som holder koken og liv i byen er en gjeng pensjonister på den lokale ballklubben. Mon tro hva fremtiden er for et sted som dette. Det synes klart at ungdommen forsvinner til Adelaide eller Melbourne for å studere, spørsmålet blir hvor mange av dem som vil komme tilbake.

Vi kler opp syklene med vesker og tråkker ut på Prince Highway. Det skal være 6 mil til neste tettsted, rettere sagt det skal være seks mil til neste roadhouse. Åkrene ligger på rekke og rad i dette område sør-øst for Meningie. For det meste helt tomme for dyr, maskiner og folk. Det virker som folk har gitt opp og tatt farvel. Store landsbrukseiendommer har plakater i oppkjørselen «for sale». Alle har dratt. Generasjonen som drev landbruket her har enten pakket og dratt frivillig eller gått ut av business fordi ingen har vært villige til å videreføre forrige generasjons livsverk.

Uten større problemer har vi plutselig syklet 6 mil og ankommet Salt Creek. Vertshuset som ligger i Salt Creek oser av fritert fisk, et gammelt bygg som ble oppført i 1927 og som tilsynelatende ikke har vært renovert siden. En skranglete bjelle ringer over hodet på meg da jeg åpner døren, jeg lukker døra kjapt bak meg så hunden innenfor ikke skal løpe ut på veien. Dette vertshuset har alt mulig innenfor sine fire vegger. Fiskestenger på fem-seks meter henger i taket, gevirer og fiskeskjelleter henger på veggene, gamle bilder er vilkårlig hengt opp sammen med mange gamle avisutklipp som både er fra før- og etter krigen. En dypfryser står i hjørnet merket med «bait» og fryser nummer to er fylt til randen med isbiter. Det er fiske som tydeligvis har vært og er det store her i Salt Creek. Brosjyrene om fisking med guide ligger i vinduskarmen og vi spør om vi kan ta en tur. Det går dessverre ikke, eieren av stedet har ikke tid. Brosjyrene fortalte oss egentlig det svaret på forhånd, de må ha vært laget for 10-15 år siden og tilfeldigheter gjorde nok at de fortsatt lå fremme.

Også dette vertshuset er for salg, det står på en plakat utenfor. Vi bestiller to hamburgere og en stor bolle med pommes frites. «Vet du hvorfor jeg sa ja til den bollen med pommes frites, Lasse?» spør jeg. «Nei». «Fordi jeg klarte ikke si nei til det mersalget han kom med, se deg rundt, de her trenger at gjester legger igjen penger». Nok et samvittighetskjøp i et området som kan være totalt forlatt om få år.

Vi rusler ut igjen, lukten av fritert fisk sitter i nesa og det er lenge til det blir mørkt. På gresset bak vertshuset er teltet satt opp og vi legger oss rett ut på det grønne tykke gresset under en knall blå himmel. Én ting kjenner jeg på meg at er bra med steder som er i ferd med å bli forlatt, roen en total og man har plutselig tid til overs.

Anders
Salt Creek, Australia