DAG 23

Etter å ha levd i «sus og dus» fra søndag ettermiddag til onsdag kveld er det på høy tid til å komme seg tilbake til hverdagen igjen. Øl blir byttet ut med vann og cola blir byttet ut med sportsdrikk. Egg og bacon til frokost blir til banan og tunfisk og pizza blir til spagetti i tomatsaus på boks. Det er på tiden å sykle og bruke batteriene som er fulladet. Det klør i låra til Anders og det skal bli godt å kjenne på det å være tørst og sulten igjen.

Syklene er bedre enn noen gang og det vil merkes på hastigheten på syklingen. De første milene gikk uansett noe tregt på grunn av Melbourne sin utstrekning og klokken var allerede 13:00 da de kunne si at de var «ute» av byen. De ankom Lilydale som egentlig var gårsdagens mål, så da var det bare å nullstille seg og late som dagens etappe startet nå.

Det regnet ganske bra på vei ut av Melbourne og det var kaldt. Etter noen timer i regn (som alltid er like festlig å sykle i) så stoppet det heldigvis å regne. Klærne tørker opp og går fra å være våte til å være klamme resten av dagen.

Målet var Alexandra og 130 km for å ta igjen den tapte ekstra hviledagen i Melbourne. Det forstod Anders tidlig at ikke var mulig, men de bestemte seg for å tråkke på enda litt til da de hadde kommet til Healsville. Anders som de siste tre milene hadde sett fjell forut tenkte at nå ble det bratt, Yarra Range skulle erobres. Lasse var mer positiv og sa «går ikke disse veiene bare nede gjennom disse åsene da». Anders kommenterte det ikke og tenkte at hvis Lasse ville begynne på Yarra Range nå i ettermiddag, så skulle han da bli med på det.

Og bakkene kom. Nydelig landskap med eldgammel skog, enorme trær tett i tett. De smalt rett inn i en lang, lang bakke og det fortsatte opp, opp og opp. Anders danner fortroppen og kjenner at kneskaden er tilbake og lurer. Men det er ikke aktuelt å gå i 15 kilometer, så han tråkker forsiktig oppover. Veiene er svingete og smale, skogen er tett på veien og jo høyere man kommer jo brattere blir skråningene rett ned uten autovern.

Å sykle oppover på slike veier er bedre enn å sykle nedover med tanke på bilistene som kommer bakfra. De kjører ikke så fort opp som ned og det gjør åpenbart ikke Anders og Lasse heller. Man får mer tid til å tenke og plassere seg når man ser en hindring. Og ta hensyn.

På mange skilt langs veien og på TV-reklamene er det fokus på syklister og bilister. «Share the road», «Driver think rider. Rider think driver» er blant de mest vanlig uttrykkene som brukes. Samt skilt hver 10 kilometer med «drowsy drivers die». Ganske direkte advarsler her i Australia. Guttene har syklet forbi titalls kors og blomster som er satt opp langs veiene på ulykkessteder hvor folk har omkommet. Ekkelt.

I bunnen av en av bakkene på dagens etappe venter Anders på Lasse. Lasse kommer et stykke bak og Anders sier han ble forsøkt nedkjørt av en grønn Jeep i nedoverbakkene som nettop var over. «Jeg og!» svarer Lasse. «Samme bilen!». Det var tydeligvis en lokal tosk som synes det var morsomt å presse guttene på veiskulderen og tute kraftig idet han føyk nedover veien i nærmere 80 kilometer i timen. Anders og Lasse hadde selv en nokså høy fart, men lå godt utpå veiskulderen som burde være trygg for syklister. Men, altså ikke trygg da denne annenrangs borgeren av Australia kom kjørende. Handlingen fra bilisten var høyst bevisst – det kunne bevises ettersom begge hadde opplevd akkurat det samme, enda de ikke syklet sammen da det skjedde. Syklingen nedover resten av de lange bakkene ble plutselig ikke så gøy og ble mer nervøst.

Ny enorm oppoverbakke ble påbegynt og besteget før de trillet ned til Narbethong. Anders og Lasse ruller inn på grusen til den eneste bygningen som det ser ut til å være noe liv hos og går inn. En merkelig butikk som selger alt fra kajakker til pai, kartbøker og gummistøvler. Den eldre snille damen bak kassen kan bekrefte at det ikke er noen campingplasser i nærheten. Etter 84 kilometer så kan de ikke begynne på nye 50 kilometer selvom det var målet. Klokken nærmer seg fem og det er mørkt klokken åtte. Damen sier det er en rasteplass rett over veien hvor de kan sette opp telt hvis de ikke drikker og spiller høy musikk. «Ikke noe problem, vi skal bare sove» sier Anders.
«It’s a lot of snakes over there, but you should be fine. It’s to cold for them today» sier plutselig damen. «Eh, OKEY!» sier Anders og Lasse nesten i kor. Damen ler og betrygger guttene om at det skal gå bra, det er som sagt for kaldt i dag til at de er ute og leker seg.

De setter opp teltet, bestemmer seg for å drite i middag og går inn i teltet 18:30. Der har de tenkt til å ligge til neste morgen. Minst mulig rusling utenfor teltet som er satt opp i skogkanten ved det høye gresset. Fra komfortabel leilighet i Melbourne til slanger i skogen på under tolv timer.

Awesomestralia – a normal life is boring