DAG 10

Klokka ringer klokken 06:00, ikke tale om Anders orker å stå opp. Han fryser, det er klamt og trangt. Lasse sover fortsatt. 06:18 går Anders i seg selv og tenker at denne turen gjør seg ikke av seg selv. Man må faktisk sykle, hver dag. Anders går i dusjen og står der lenge, så lenge at han får dårlig samvittighet for alt varmtvannet som renner. Det skal noen liter varmtvann til for å tine opp en gutt på nesten 2 meter.

Tilbake til teltet, Lasse sover fortsatt. Anders får litt vondt av han, han ser ordentlig trøtt ut der han ligger. Han lar Lasse sove videre og bryr seg ikke om at tidsplanen ryker. Pakker sin egen sykkel og utstyr og tar på seg ullundertøyet utenpå dagens sykkel-outfit på grunn av den kalde vinden fra havet.

«Nå må vi opp i ringa, Lasse» sier Anders når klokka nærmer seg sju. Lasse grynter – det er liv! De pakker sakene sine og er mentalt forberedt på en lang etappe, drøye 80 kilometer. Anders er kartleser og Lasse stoler blindt på Anders. «Hvis vi tar denne veien her, så får vi en roligere start på dagen uten trafikk» sier Anders og peker på en sidevei langs motorveien. Lasse bifaller og de tråkker i vei.

Den idylliske lille veien med asfalt blir kjapt til en «dirt road» (grusvei). «Vi prøver for det» sier Anders og de begir seg ut på en vei som skal vise seg og være et rent lite mareritt. Hadde de bare visst. Hadde de bare tenkt annerledes. Grusveien er skandaløs, og når de kommer til en ny del av veien som heter Bog Lane blir det ille. Det er ren sand på veien, sånn sand som du ser på strender i syden. Dekkene drukner i sanden og bakhjulet spinner seg fast på grunn av vekten. Av sykkelen, de dytter noen meter. De prøver å finne de linjene i veien med minst sand. Selv Aune Sand med jordbær og champagne ville ikke kunne funnet noe eksotisk og erotisk med denne veien. Veien fortsetter og går over til «gravel road» (ræva vei hvor det ser ut som betong er blandet med pukk og spredd utover for å størkne helt vilkårlig). Store hull for hver tiende centimeter, sykkelen rister konstant og baken skriker av smerte. Veien har ingen ende føles det ut som, Lasse blir liggende bak. «Vi tar lunsj når vi kommer av veien og ut på motorveien, Lasse. Det er fire kilometer igjen» oppmuntrer Anders. Lasse er enormt sliten når de kommer ut på motorveien, sitter i veikanten og spiser pasta carbonara rester fra i går. «Det er ganske mye jeg hadde gjort for en Cola nå» sier Lasse, svetten siler i pannen.

Etter grusveien er det fem mil til dagens mål, Millicent. De har vært på sykkelen i fire timer allerede – fire timer med vondt, hat og nesten tårer. De kommer ut på motorveien som viser seg å være nyasfaltert. For en magisk følelse. De peiser på, de store trærne på hver side av veien gjør det idyllisk samtidig som de skjermer for vinden. Landskapet åpner seg opp etter et par mil og motvinden treffer dem, som alltid. Lasse melder til Anders at han er ferdig. Anders melder tilbake at Lasse må trykke på «indre motivasjons-knappen». Lasse gir klar tilbakemelding at den knappen er trykket på allerede på grusveien og det var derfor han kom seg gjennom fire timer på setet der.

Anders tråkker på, Lasse legger seg på hjul. Luftmotstanden minker og hjulene ruller lettere. Ander skjærer ut i veikanten, hviler nakken, skulder, baken og kneet. Ny runde, Lasse på hjul. Sånn går det kilometer etter kilometer, sakte men sikkert. Etter ni timer på sykkelen klatres de siste meterne opp til Millicent Caravan Park. Det drypper fra himmelen og de setter opp teltet i rekordfart. Klokken er syv på kvelden og de prøver å restituere i et telt på max fire kvadratmeter. Anders spøker med at han gjerne skulle syklet litt til og får et sårt og hovent blikk tilbake fra Lasse.

Lårene er stive som tømmerstokker, fotbladene er såre, nakken er stiv. Håndflatene kunne like gjerne vært av metall, de kjennes ikke lenger etter å ha holdt hardt i styret mange dager på rad. Tiden leger alle sår, men akkurat nå er alt bare vondt.

Anders ser på kartet for morgendagens etappe. 150 meter rett opp i starten, han tør nesten ikke si det høyt.

Awesomestralia – a normal life is boring.