DAG 31

1 måned har gått siden de stod på flyplassen i Adelaide og klødde seg bak øret. «Hva ER det vi driver med?» hadde de spurt seg selv i sitt stille sinn hver for seg, men ikke turt å si høyt til den andre. Og det kan man etter 1 måned på sykkelen si igjen, ja hva er det de driver med?

De sykler, de sykler for det meste hele tiden, de drikker vann, de spiser litt og prøver å sove mest mulig. En vanlig dag på kontoret er fra 08:00 til 16:00. Kontoret er sykkelsetet og spiserommet er en eller annen veikant uten for mye trafikk. Anders er oppe 06:30+ og Lasse kryper motvillig ut av posen nærmere halv åtte enn syv.

All denne kontortiden i det fri har resultert at de står under 500 kilometer fra Sydney. De har krysset to Stater og er på god vei mot turens 2. store mål. For øyeblikket ligger de komfortabelt på et «hotell» i Cooma som er hovedstaden i Snowy Mountains-området. I morgen skal det være et stort sykkelritt litt øst for dem, blant annet Chris Froome skal delta. Godt de kom seg unna i tide så de slapp å bli ydmyket på veien eller bli stengt inne av stengte veier.

1 måned går fort og snart er det jul. Det er fryktelig langt igjen, men med step by step metoden er ingen ting umulig uten uhell. Varmen begynner å ta seg opp og de vil snart møte dager så varme som brann. Lasse satt ny fartsrekord med 67 kilometer i timen nedover en bakke i går. HMS-ansvarlig Anders synes det var litt i overkant og de er begge klar over hva en velt i den hastigheten vil føre til. Hvit kiste, røde roser, osv. osv. «Safety first» sier Anders.

Hotellrommet de ligger på fredag kveld er like stort som sko-esken til SVK. Ingen TV, ikke bad, bare to enkeltsenger og ett nattbord. «Der ble vi lurt» sier Anders som foreslo hotell/motell etter tre tøffe dager i villmarken da han gikk inn på rommet. Lasse var enig. Men likefullt var det senger og ikke telt, det var rent toalett og ingen gigantiske biller i urinalet som satt ting i ett merkelig perspektiv. Toalettene og dusjene guttene har brukt på de utallige caravan parkene er høyst kritikkverdige og ofte fra 60-70-tallet. Men, disse guttene driter i det. Haha. De er ikke så nøye på den slags, bare de får litt komfort av og til.

Da Anders og Lasse forlot Bramear Caravan Park fredag morgen og møtte de et par interessante typer. Den ene spurte Anders hvor de kom fra og hvor de skulle. Anders svarte at de hadde krysset fjellet på Happy Jacks Road og at de skulle til Cooma. «Did you see any wild-dogs?» spurte han nysgjerrig. Anders så rart på han og, «Eh, no – don’t think so». Anders lurte på om mannen tulla. Men, det gjorde han så absolutt ikke. «They can get pretty agressive you know. But if you not were alone you should be okey». Anders stod som et spørsmålstegn fortsatt og bare «står du her og sier til meg nå, at det er vill-hunder som er farlige på det fjellet vi nettopp har brukt to dager på?». Jepp, det gjorde han. Grøss og gru, de hadde heldigvis ikke møtt noen.

Den andre personen er det Lasse som møter. Lasse blir spurt om de skal være med i sykkelrittet som går av stabelen i området 3. Desember. Hvordan man kan spørre et spørsmål som dette, det er fortsatt en gåte. 1) Lasse ser ikke ut som en toppsyklist (no offense, ikke Anders heller), 2) med 30 kg bagasje så er det vanskelig å hevde seg i ritt, 3) hadde man ladet opp til ritt på en Caravan Park?

Caravan Park-eieren sier «did you see many snakes?». «No, should we?» Svarer guttene om turen over fjellet. Det er tydeligvis et eldorado for vill-hunder og slanger i Nasjonalparken de nettopp har beseiret. Hadde de visst det på forhånd så hadde de selvsagt ikke syklet den ruten de gjorde, men mest sannsynlig bestilt en Über rundt hele den enorme parken.

De er utslitt fredag kveld, men en spontan sponsor fra Norge spanderer middag og vin for kvelden. Enten er det takk for god underholdning eller så et det sympati for at de i tre dager har levd ytterst hardtprøvende. En stor takk til anonym sponsor! Nå er det ikke slik at guttene har det tøft når man tenker på all elendighet her i verden. De er mer privilegerte. Og det er de klar over.

Lasse spør Anders på hotellrommet om han er stiv og støl etter de sprø dagene i fjellet. Uten en mine svarer Anders, «nei, men jeg kjenner jo at kroppen har blitt brukt».

PS. Lasse leder flue-spise-konkurransen-i-fart; 5-4 over Anders.

Awesomestralia – a normal life is boring