DAG 87

En vanvittig dag. Før solen står opp er Anders ute av teltet og rigger kamera for soloppgangen. Ved soloppgang river de kameraet ned igjen og setter seg på sykkelen. De splitter lag og Anders peiser på i den morgenfriske luften, varmen er ikke betydelig så tidlig. De har delt dagen opp i tre deler, 50, 50 og 50. Kilometer.

Kvart på ni tar Anders første pause og de første femti kilometerne er unnagjort. Han legger seg rett ut på rasteplass-bordet under tak og nyter godt av skyggen det gir. Lasse dukker opp på rasteplassen og advarer mot at dette kan bli en lang dag. Anders fortsetter med nye femti kilometer på to timer og steller seg i veikanten for å på nytt. Uten bord, stoler, skygge eller noe som helst skal det bli en varm prøvelse. Det viser seg etter 100 kilometer at det finnes ingen ting mellom Richmond og Julia Creek. Ikke ett hus, ikke én bensinstasjon, ingen ting.

De har heldigvis akkurat nok drikke med seg, en pen liten formue ble brukt på sportsdrikken Powerade samme morgen og veskene var fulle. Fra 100 til 130 kilometer på etappen sykler de sammen og kontrollerer at de er i rute for tids-limiten. På de siste 20 kilometerne drar Anders på igjen, den barnslige 30 åringen skal teste kroppen og se om den svarer like godt som den gjorde i 20 åra. Han fyker inn til Julia Creek og får det svaret han ville ha; han er i sitt livs sykkelform. Det er Lasse også, han meddeler sine første tanker straks etter etappen endelig er over: «150 kilometer er helt på grensen, Anders».
-«Hehe, ja det er helt på grensen».

10 timer fra start til slutt med alle pausene inkludert. 16 liter drikke totalt. 40 grader. Sidevind og ørliten motvind tidvis. Dette var kanskje den tøffeste dagen av de alle, men det sier jo guttene stadig vekk. Så hva skal man tro? De har to tøffe dager foran seg, ingen ting er avgjort og Darwin var kanskje ikke så nære som de trodde.

PS. Antallet insekter i de områdene guttene sykler nå kan ikke beskrives. I teltet, utenfor teltet, på trøya, i skoa, i butikken, i restauranten, de er over alt. For disse to nordmennene er det helt sprøtt å tenke på at dette lever lokalbefolkningen med til hverdags. Det er ubeskrivelig.

Awesomestralia – a normal life is boring