DAG 73

105 kilometer fra Marlborough til Clairview er syklet og hjulet til Lasse holdt hele veien. Yey! Dagen kan beskrives som den varmeste til nå, 30 grader fra de stod opp og begynte å sykle og deretter så lå tempen på 35 grader resten av dagen. Forferdelig varmt med et vanvittige øde terreng. På 105 kilometer var det én stor rasteplass hvor guttene tok en lang lunsj i skyggen, og det var to små bensinstasjoner. Ellers ingen hus, ingen synlige gårder fra hovedveien eller annen sivilisasjon. Bare masse kuer, tynne kuer som er hvite eller beige. De ligner ikke på vanlige kuer i det hele tatt, men har mer ansiktstrekk som dyrene i hjortefamilien og en pukkel på ryggen. De skvetter og er relativt folkesky i forhold til kuene sør i Australia som løp av begeistring mot Anders og Lasse hver gang de møttes.

Som nevnt, det var en av de absolutt tøffeste dagene på grunn av varmen. Til lunsj var de begge kokt helt opp til øra, de hadde syklet 65 kilometer. En mann på rasteplassen ser at Anders er «well done» og låser opp en bod rett ved bordet til Anders. Der har luringen to kalde flasker med vann pluss en stor kanne med fryst vann. Han overrekker forfriskningene til Anders og så småprater de litt om hvor varmt det er i dag. Mannen foreslår også en kortere distanse for guttene i dag og Anders ‘jabber’ med og sier «ja, kanskje vi gjør det». Men, Anders og Lasse har en plan å forholde seg til og det er ikke stort mellom her og der, så de er nødt til å komme seg til Clairview i dag.

Det er noe med «etter lunsj». Enten er man seig fordi man har spist for mye. Eller så er det påfallende ofte at været skifter etter lunsj. Motvinden tar seg betraktelig opp og de siste 40 kilometerne blir en kamp på dårlig asfalt mot sterk vind midt i trynet. De piner seg avgårde og det går sakte, men sikkert fremover og de er aldri bekymret for og ikke komme frem i tide.

Landskapet er beitemark og en fjellkjede i horisonten østover har fulgt dem i noen dager. Middels trafikk og middels kvalitet på veien. «Det er sånn landskap her jeg så for meg i Australia før vi startet» sier Lasse om dagens etappe. De rette strekningene er aldri kortere enn 2-3 kilometer lange, så en seig og slak sving over 100-200 meter før en ny strekning på minst 2-3 kilometer. Sånn går veiene, sånn går kilometerne og sånn går time for time på sykkelen.

I og med at veiene er «så like» og de store avstandene så er det høye ulykkestall her. «Fatigue zone next 150 kilometer» står der på skilt som viser to biler som frontkolliderer. «Rest or R.I.P.» (rest in peace) står det på et annet skilt. Til og med egne skilt som gir spørsmål og svar (quiz) langs veien til bilistene har myndighetene satt opp for å skjerpe sansene til sløve og trøtte bilister.

Artig sak:
Anders og Lasse entrer ute-restauranten på campingplassen fredag kveld og to menn og ei dame venn inngangen sier til hverandre «That’s a couple!» «Oh, gay!»
Det er ikke første gang de blir tatt for å være homofile, men første gang de he hørt det så åpenlyst på denne turen i hvert fall. Man kan ikke annet enn å håpe på en bedre opplyst verden og mer folkeskikk blant menneskeheten for fremtiden. Kommentaren plager ikke Anders og Lasse overhodet, den sjokkerer mer.

Awesomestralia – a normal life is boring