DAG 88

Destinasjon: Julia Creek til Cloncurry
Avstand: 137 kilometer
Rasteplass: 70 kilometer
Temperatur: 42 grader
Høydemeter opp: 158
Høydemeter ned: 88

De varme faktaene var klare og etter gårsdagens monsteretappe på 150 kilometer var dagens oppgave nærmest like stor. Natten på campingplassen i Julia Creek var utmattende og når de våknet hadde de nærmest ikke sovet, i hvert fall ikke fått den ‘kvalitets-søvnen’ som alle eksperter nevner. ‘Crickets’ er en type insekt som det er milliarder av i Australia, de ligner på gresshopper, men er mer robuste. De er ikke farlige, men fryktelig ekle. De hopper på leggen din og sitter fast helt til du i panikk-angst får ristet de løs eller bøyd deg ned og fika til den. Så setter den neste seg fast på trøya di og du rykker i hele kroppen. Disse crickets-insektene omringet teltet og satt på duken mellom inner- og ytterteltet. Et traumatisk syn med skremmende lyder hver gang de hopper i nye posisjoner. Med svette som danner egne elver nedover magen, armene, ryggen og i nakken blir det fort vått i et telt for to med 30 grader ute. Man kan spørre seg om de får restituert i det hele tatt, eller om en natt i telt bare forverrer kroppens tilstand etter 150 kilometer på sykkelen. Lørdag skulle svaret komme.

Syklene ruller og før Anders har våknet ordentlig holder han på å kollidere med en grå og beige liten slange som skal samme vei. Det er lenge siden guttene har sett en levende slange, man blir like skvetten hver gang. Og denne gangen var den fryktelig nære å bli ‘road kill’. Dekkene var ikke lenger borte fra slangen en 30-40 centimeter.

Vinden spiller mot dem og selvom det ikke er kraftig motvind så er den betydelig og den gjør en forskjell. Ingen av meterne er gratis selv på en nokså flat etappe. Asfalten er tidvis ganske grov og solen varmer. Det knallhardt å sykle i dag, men mest fordi dette er dag nr. fem med store etapper under ekstrem varme. Lasse har tretten liter drikke på sykkelen, Anders har ni. De fikk fryst noen av flaskene kvelden før slik at noe av drikka holdt seg litt lenger kald.

Lasse melder tidlig inn til operasjonssentralen i Norge at han har blytunge bein etter gårsdagen og et rolig tempo er satt. Anders får samme melding tikkende inn på GPSen og de avtales og møtes på den eneste plassen med skygge på den 137 kilometer lange etappen, en rasteplass etter 70 kilometer. Der spiser de litt spaghetti på boks, müsli-bar, Powerade og sjokolade. De tar hver sin cowboy-strekk på bordet og priser de som har tatt seg bryderiet og sette opp denne rasteplassen, myndighetene i Queensland.

Lasse, som er den av guttene med speedometer på sykkelen regner ut hva han må ligge på etter lunsj for å ankomme Cloncurry i tide (før det blir mørkt). Han må ligge på mellom 15 til 20 kilometer, der 15 er et minimum mens 20 er bra. Etter lunsjen gjenstår det 67 kilometer og temperaturen bare stiger.

Anders kjenner på tendensen av kvalme igjen etter lunsj og det varme vannet som han må drikke når den siste nedkjølte Poweraden er tom, er forferdelig. Det hadde vært artig å måle temperaturen på vannet tenker Anders når han bestemmer seg for å ‘sløse’ 1 liter ved å helle den over hjelmen. Vannet fosser ned og han blir nesten skåldet. Men planen funker, når sykkelen kommer opp i hastighet igjen gir den våte trøya, håret og hjelmen en ørliten kjølende effekt som varer 5-10 minutter.

Lasse kommer til skiltet som viser at det er 60 kilometer igjen til Cloncurry, det er bare 7 kilometer siden lunsj, men det føles som en evighet. Han kjenner på en følelse av avmakt og kreftene er borte, men han fortsetter, fordi det er det guttene gjør på denne turen, de fortsetter mot Darwin.

Anders kjører økter på 15 og 15 kilometer, tar en munnfull vann fra CamelBack’en, surkler det rundt i den tørre munnhulen og spytter det ut igjen. Vannet er for varmt og kvalmt til å svelges. Men, teknikken gir hvert fall litt fuktighet. Han nærmer seg sakte Cloncurry og tempoet faller for hver mil.

Deres egne skygger som på morgenen er foran dem, midt på dagen rett under dem og på ettermiddag bak dem, er de eneste som holder følge – hele veien. Den eneste som iakttar hvert eneste tråkk er solen, som nådeløst har terrorisert dem en hel uke i strekk, ingen skyer, ingen pauser.

Anders nærmer seg dagens mål, men det er på hengende håret. Han velger å gå opp den siste bakken for å ikke å kapitulere eller risikere et sammenbrudd på slutten. Han kommer seg inn på første bensinstasjon i Cloncurry og kaster i seg en sjokomelk og en Fanta. Selvfølgelig er TVen i lokalet på og SkyNews varsler om noen særdeles høye temperaturer. «Ja, takk det vet jeg alt om» tenker Anders. Han forteller til jenta i kassa at han og en kompis sykler fra Julia Creek i dag. Kjeven hennes dropper. Så fortsetter Anders og sier at det kan være mulig at han trenger en bil for å se til kompisen hans som er lenger nede i veien. Jenta er behjelpelig og en mann bak Anders hører samtalen, «I will just put some petrol on it» sier han til Anders og peker på bilen sin utenfor. Han melder seg frivillig med andre ord og minutter senere sitter Anders i en bil med en vilt fremmed mann, de er på jakt etter Lasse. De kjører østover i et forrykende tempo og setene er så komfortable at Anders kunne sovnet, men han må speide.

‘That’s him’ sier Anders. Mannen vrenger bilen av veien og ut i grøfta. Anders går ut og roper «skal du sitte på?!». Lasse gliser idet han mottar en iskald sjokolademelk, han nevner at beina hans skjelver. Grensen var egentlig nådd og passert. Anders tok en sjans og etter å ha følt på hvor på hengende håret han selv var kommet frem, så var det ingen vei utenom å tilby Lasse assistanse den siste biten.

Ny hviledag blir pålagt og planen videre må revideres, varmen er så intens og så dominerende. Og for å understreke det hele, Cloncurry er kjent som Australias varmeste tettsted.

Awesomestralia – a normal life is boring