DAG 95

Alarmen går 04:15 og Anders pusser tennene i søvne selvom han var våken før alarmen gikk. Han lå bare å ventet på den. Etter toalettbesøket slår han på alle lys i motell-rommet og sier «stå opp!» til Lasse. Det skal være knallhardt å stå opp tidlig, det er derfor det heter «stå opp tidlig».

05:20 Sykler de ut fra motellet Burke og Wills som de nå nesten kan kalle sitt hjem. Alt for mange dager til sengs på grunn av Anders sin rygg. Men, nå er det nye tider, tilbake til planen, Darwin.

Den første timen sykler de i total mørke. De har hvitt lys foran på styret og rødt blinkende lys bak på syklelveska, i tillegg har Anders hodelykt. De ser ikke så mye lenger enn nesa rekker i mørket og derfor er det praktisk med store neser. Bilene passerer og tenker nok «ooookei, hvem er disse idiotene her som sykler FØR sola har stått opp?!?». Gruve-arbeiderne svinger inn til venstre etter 20 kilometer mens guttene fortsetter rett frem og nordover før veien igjen tar dem vestover.

50 kilometer har de syklet før første pause og det føles som de har lurt systemet og ikke seg selv. Femti kilometer! Før varmen er noe å tenke på i det hele tatt.

Veien guttene i dag syklet fra Mount Isa til Camooweal ble anlagt under 2. verdenskrig. I 1940 da krigen også dreide seg mot ‘Pacific Region’ ble Australia nødt til å tenke forsvar av deres nordlige territorium, umiddelbart. En innenlands vei fra Mount Isa skulle anlegges vestover for å linke opp mot veien i Tennant Creek. De arbeidet døgnet rundt og Amerikanske og Australske militærkjøretøy brukte veien flittig også under byggingen. Arbeidet beskrives som ekstremt hardt på grunn av dårlig utstyr, lange dager og klima. Dagens veistrekning ble opprustet i 1994 og er av god kvalitet, kanskje den beste så langt på turen.

Nye femti kilometer før neste pause. To benker gir dem muligheten til en 15 minutters cowboy-strekk etter spaghetti på boks.

Etter enda 50 kilometer legger de seg rett ned på bakken. Sover litt, drikker litt og nyter skyggen som det store treet bak dem gir. Maurene er overalt, men de driter i det. Anders spør om de skal slå leir i veikanten, eller om de skal kjøre på 40 kilometer til og bli ferdig med det. Lasse bestemmer. Lasse tenker på det og bestemmer seg for å kjøre på. De har fått seg en god hvil og temperaturen er ikke skyhøy i dag. 40 kilometer til etter 150 skal kunne gå.

Anders forsvinner i horisonten på de usaklige lange strekningene rett frem. Han vil bare få det unnagjort. Sliten ja, utslitt nei. Lasse følger taktikken ‘go steady’ i bakhånd og peiler seg inn på et klokkeslett han vil være fremme. Varm sportsdrikk begynner de å bli lei og det brukes som munnvann de siste kilometerne. Gir fuktighet og smak, men spyttes ut igjen.

18:00 klokker Anders inn i Camooweal og noterer seg 12,5 timer på sykkelen, pauser inkludert. Lasse ruller inn en time senere og får et glass Cola med is rett i hånda. Han nevner i usammenhengende setninger at han er så sliten at han ikke har stemme, så sliten fordi han er kvalm, han har kramper og er innehaver av alle andre symptomer på dehydrering. Så var det altså Lasse sin tur til å bli dehydrert. Godt de har planlagt hviledag i morgen så de får kommet seg igjen. Det venter nemlig større utfordringer enn denne. Neste tettsted/plass er 260 kilometer vestover, for langt for en dag. Det betyr overnatting i ville vesten. Men, det er altså ikke før mandag.

Awesomestralia – a normal life is boring.