DAG 63

De tre barna i huset hvor guttene har overnattet har på under 24 timer knyttet et bånd til Anders og Lasse. Små-guttene henger på lårene og skal gi klemmer når de norske gutta sier hadet og takk for seg. Utrolig, men veldig hyggelig. Ikke hver dag huset blir invadert av fremmede i sykkeltricot kan du skjønne!

De var oppe kl 07:00 i dag og etter en kjapp frokost og en kopp kaffe var det å finne veien ut av Redcliff og så nordover. Vei nr. 26 og så vei nr 60., begge trafikkerte veier med tidvis dårligere veiskulder enn vanlig. M1 som er motorveien er fortsatt stengt for syklister og guttene må finne alternativer. Så starter det å høljregne og det varer en god stund. Søkkvåte, men temperaturen er god – så det gjør ingen ting. Bortsett fra at det blir glatt da, veldig glatt.

Om Lasse hadde hjertet i halsen og så døden i hvitøyet i forrige uke, så var det Anders sin tur i dag. Han stod med hånda på dørhåndtaket til det evige hvilested, men åpnet ikke.

Anders sykler alene, Lasse er noen få minutter bak, det er en rett strekning, det regner kraftig, veiskulderen er smal og det er trafikk i begge retninger. Plutselig hører Anders lyden bak seg som får han til å bremse opp og kjøre ut «i renna» på instinkt. Han snur seg samtidig og der ser han en stor 4-hjuls trekker kommer skliende ute av kontroll mot han, bakenden på bilen slår fra side til side mens sjåføren ratter det han kan for å holde bilen på veien. Bilen sklir forbi Anders som nå står i grøfta og han får øyekontakt med ei lita jente i bilens baksete som ser forskrekket ut. 10-20 meter forbi Anders for sjåføren kontroll på bilen og kjører inn til siden.

«Wow, det vær nesten» tenker Anders og blir skjelven. Neste tanke er «jeg skal ikke snakke med de i den bilen der, jeg lever». Passasjer-døren på bilen åpner seg og vedkommende som sitter der hiver først ut noen burgere, pommes frites og brus-beger. Han tømmer bilen for søppel(!). Så kommer han selv ut, en aboriginer – uten at det har noe med saken å gjøre egentlig. «Are you alright?» roper han til Anders. Anders rekker opp hånda til hoftehøyde med tommelen pekende opp. «Yes, okey» svarer Anders som fortsatt tenker «de der skal jeg IKKE snakke med, jeg lever».

Mannen går så videre rundt bilen, ser dumt på det høre bakhjulet for og liksom finne en unnskyldning for og nesten ha kjørt over Anders. «It’s a big car you know..» sier han til Anders i et forsøk på å bortforklare nesten-ulykken. «Større enn hva du og din sjåfør kan takle, ja» tenker Anders, men sier ingen ting og snur seg og ser etter Lasse. Bilen forsvinner, men kjennemerket er notert allerede i Anders sitt hode, «794 STD Queensland».

Om sjåføren fikk vannplaning, sovnet, var på mobilen, var rusa eller bare skulle skremme, det får Anders aldri vite. Oppførselen til passasjeren i etterhånd (først det med søppelet og så skylde på at det var en stor bil) gjorde det enda mer creepy og mistenksomt. Det er ikke alle mennesker som burde ha lappen tenker Anders og er glad han hadde flaks, griseflaks. Mest synd er det vel kanskje på barna i baksetet.

De sykler videre, men det er ikke gøy å sykle etter noe sånt. Man blir bare redd for alle andre biler og guttene søker en ny vei etter lunsj. En mindre vei med mindre trafikk, men mer kupert skulle det vise seg. De får testet maskineriet som har gått på alt annet en Farris i julen. Det funker fortsatt.

De gir seg etter ca. 90 kilometer og camper på en campingplass som ser ut som er skrothøl, det er bare for en natt og det gjør dem ingen ting. Men, de kunne jo ryddet litt her – bittelitt.

Awesomestralia – a normal life is boring