DAG 29

Fra Corryong bærer det mot Kosciuszko Nasjonalpark, de stopper på informasjonssenteret i Corryong for å få noen tips om kart og rute. Det ble de ikke noe klokere av, tvert om. Anders hadde mer greie på fjellovergangen enn den lokale dama, godt hjulpet av det norske research teamet hjemme i Norge. Hun forkynte også at de måtte betale for å krysse fjellet og overnatte der, Anders latet som han hørte hva hun sa og tenkte «aldri i verden om jeg betaler for å sove midt i villmarken».

Starten er flat, men de går fort inn i en bratt oppoverbakke, over en ås og så langt nedover. Det samme gjentar seg en gang til. Etter ca. 2,5 til 3 mil kommer de til Nasjonalparkens grense. Veiarbeiderne i veikanten som har lunsjpause sier til Lasse «you are a better person than I am» når de hører planene om å krysset fjellet på sykkel. Lite visste både Anders og Lasse hvilken sinnsyk oppgave de hadde tatt på seg. De stopper opp rett i starten av parken og drikker litt før de tråkker i vei. Det skulle vise seg å bli lenge til de så hverandre igjen.

Anders starter å trille sykkelen, det er bratt allerede fra starten og han grøsser på ryggen av tanken på hvor langt det er. De skal midt opp på fjellet, 60 kilometer inn i fjellet og nært Australias høyestliggende «by», Cabramurra. De befinner seg på 350 moh og skal opp til 1600 moh. Det er varmt og sykkelen er ekstra tung ettersom de lastet på med mer vann og mat enn vanlig.

Det finnes ikke falske flater, kun oppover og oppover. Lasse triller sykkelen ved siden av seg og det skal vise seg å bli hans bane de neste timene. Anders sykler innimellom, men der det er veldig bratt er det umulig å sykle. Melkesyren er konstant, svetten siler fra hjelmen. Svetten blander seg med solkremen i pannen og renner ned i øynene. Anders blir midlertidig blind på det ene øyet til han får vasket det ut igjen.

Kilometer etter kilometer går og sykler de opp, med ingen anelse om hvor langt det er igjen. Ingen dekning på mobilen. Anders stopper opp og venter 25 minutter på Lasse. Ingen Lasse kommer og han fortsetter. Etter en god økt til stopper Anders for å spise sjokolade som har smeltet, han legger seg i veikanten med 150 fluer surrende rundt seg og leser bok.
Etter 1 time og ingen Lasse fremdeles så bestemmer Anders seg for å fortsette. Han tenker det er bedre at én kommer seg fram og får etablert leir enn at de begge står midt i fjellveggen uten leir-muligheter når det blir mørkt. Det passerer noen biler, men det er få. Anders tenker at i verste fall så må de hike, dette begynner å utspille seg til en situasjon som er på kanten av forsvarlig.

Nye kilometer og timer går, Anders og Lasse har ikke kontakt, men de er på vei oppover begge to. De kommer høyere og høyere og vinden blir sterkere og sterkere. Fra varmt i fjellveggen til kald vind jo lenger opp de kommer.

Lasse dytter sykkelen og nærmer seg felgen. Bak enhver sving ser han om Anders venter og tanken om at han kan ha passert Anders dukker også opp, selvom den tanken er fantasifull. Anders skjønner at han nærmer seg toppen, flere steder har signaler på mobilen og trærne er grå og uten blader. Det er kaldt og Anders må ta på jakke. Sola er på vei ned og Anders er bekymret for og ikke rekke å slå leir før sola går ned. Han lurer på hvor langt bak Lasse er og sender flere meldinger på telefonen. Ingen svar.

16 kilometer før Cabramurra slår Anders leir i veikanten. Da har han syklet/dyttet 70 kilometer, og de fleste av dem rett opp! Han speider etter Lasse og ser at sola ikke er langt fra å bli borte i horisonten. Krise (!) tenker Anders som venter både 1 og 2 timer. Ingen Lasse.

Lenger ned i fjellet tar Lasse seg middag, en boks med spagetti og tomatsaus før han fortsetter. Han begynner selv å bli bekymret om hvor dette skal ende og er fryktelig sliten. Enden er nær tenker han oppriktig. Det er ikke sikkert han klarer det.

Han kommer til en rasteplass hvor det står 4 minibusser, men det er ingen personer der. Lasse vurderer seriøst å knuse ruta på en av bussene med stein for å ta seg inn å sove for natten. Det er kaldt og Lasse har tatt på seg ullundertøy og ekstra genser. Totalt utmattet bestemmer han seg for å fortsette, sola er rett over fjellet i horisonten og blir borte om få minutter. Anders som er på tredje timen med venting i veikanten er bekymret og tenker «nå har vi føkka det opp».

Anders tekster med de hjemme og spør om råd hvis Lasse ikke dukker opp, han forklarer at det er kaldt, mørkt og Lasse har ikke telt, ikke GPS, ikke signaler, lite mat og lite vann. I det rådet kommer tilbake fra Norge per tekstmelding så ser Anders Lasse 300 meter ned i veien. «YES!!!» tenker Anders, «jeg slipper å forklare denne beklagelige døden til Lasse til de hjemme».

«Det DER var for langt foran asså, Anders!» er Lasse sine første ord når han kommer trillende. Med et lite smil om munnen så er lettelsen over å være fremme stor hos Lasse. «Det her har vært den desidert den tyngste, mest slitsomme, tøffeste dagen i hele mitt liv, Anders» sier Lasse til Anders. Det kan Anders godt forstå, han ble nemlig bra sliten selv og må nok 10 år tilbake for å erindre samme slit. Anders er enig om at han lå litt VEL langt frem i løypa sånn sikkerhetsmessig, men Anders klarer ikke alltid å stoppe når en bakke er foran han. Rutinene blir endret og de sykler aldri mer enn 1-2 mil foran nestemann fra nå.

På grunn av mer dytting av sykkel enn sykling på denne sinnsyke etappen pådro Lasse seg sår i baken av all gåingen. Hehe (!). Han tar medisinskrinet og prøver å lete frem noe han kan bruke. «Strips er sånn til å feste ting som har sprukket?» spør Lasse til Anders. Anders spør ikke om detaljer på skaden, men bekrefter ja på det han spør om. «Nå må du snu deg litt hvis du skal spise ferdig den spagettien, jeg må operere litt på meg selv nå». Anders med en gaffel spagetti på vei opp mot munnen snur seg automatisk rundt og ser i sidesynet at Lasse bøye seg ned med ullundertøyet på anklene. Anders går 20 meter bort og titter ned i den triste blikkboksen, utrolig nok smaker det nokså OK etter 10 timer i et rent fysisk og psykisk helvete.

De legger seg i teltet, drikker siste rest av sportsdrikk og spiser sjokolade. Anders har 3 liter vann igjen og Lasse ca. 2,5 liter. De er midt oppe på fjellet, 1600 moh – ingenting i nærheten av dem. De er alene. Og i morgen venter nye 55 kilometer over det samme fjellet.

——-

DAG 30

De blir vekket av tre biler som kjører inn på den samme grusveien som Anders og Lasse skal inn på. De skal vekk fra hovedveien som fortsetter til Cabramurra og inn på Happy Jacks Road for å krysse Nasjonalparken mest effektiv som mulig. Det skal vise seg å bli nok en vanvittig dag på og av sykkelen. Det skal bli syretesten til nå.

Det starter oppover og de dytter sykkelen i ett kvarter. Så er de på det de tror er dagens topp og så skal det bare gå nedover. Det starter riktignok med nedover, i 20 minutter sykler de ned, ned og ned. Veien er elendig og den er sperret for all annen trafikk enn autoriserte kjøretøy. Det vil si, vanlige folk kan aldri kjøre her med mindre de sykler eller går. Å sykle denne veien er det nok ikke mange som gjør i løpet av et år. Veien er i usedvanlig dårlig stand, den verste grusveien de noen gang har sett. Store steiner, grus, sand og hull. Nedover humper det så mye at Lasse sier de må ta ut luft av dekkene. Det gjør de, og så krysser de fingrene for å ikke punktere, det ville vært katastrofalt på denne strekningen midt mellom ingen verdens ting.

I bunn av bakken kommer de til en demning. Det er selskapet SnowyHydro som opererer i området og har demninger «over alt». De bygde på 60-tallet og et helt området som før bare var skog og vassdrag har blitt til sjøer og energi.

Etter å ha syklet 20 minutter nedover så ser de rett inn i et enormt nytt fjell og de skjønner at denne dagen blir minst like tøff som forrige dag, bare med mindre vann, mindre mat og langt dårligere vei.

Lasse melder at han må bite i det sure eple, Anders blir sendt i front for å varsle om det kommer noen biler, noe som er veldig lite sannsynlig. Anders har båret på en toalettrull i over 1500 kilometer, som endelig kommer til nytte. Naturens gang i naturen, hva er vel vakrere enn det? (Ganske mye kan Anders meddele som overværer det hele fra en 100 meters sikkerhetsavstand).

De dytter syklene oppover og Anders forstår rett og slett ikke hvorfor de ikke har punktert. Steine er store og skarpe og ingenting tilsier at dette skal gå bra. Ingenting.

Timene går og det eneste som driver dem er det at de ikke har noe valg. De er på en øde vei midt i nasjonalparken, en vei som er stengt for ferdsel for folk flest med bil. Det er dem mot naturen, det er dem mot grusveien. Det er dem mot klokka.

Det begynner å bli kaldt, og det blåser. Lasse fyller vann i en bekk midt oppe på snaufjellet. Han satser på at det skal gå bra. Naturen ligner for første gang litt på fjellet som i Norge og luften er kjølig, akkurat som i fjell-Norge. Anders går tom for strøm, plutselig fra 37 % igjen til ingen ting. Krise. De kommer til et kryss som Anders ikke har sett under navigeringen på forhånd, de tar til venstre da skiltet indikerer «Eucumbene». De triller ned, rett ned i 5,5 kilometer. Veien er en blindvei og de får lyst til å gråte. De har tatt feil, de skulle tatt til høyre for over fem kilometer siden og nå venter det dytting av 45 kilos sykkel hele veien opp igjen til krysset. De møter en SnowyHydro-bil som gir dem vann og synes synd på dem. Mannen sier man lett kan tolke skiltet der oppe feil. «Jepp, det kan man» tenker Anders og takker så mye for vannet. Helt avgjørende.

Anders er lynende forbannet selvom «forbannet» er et av de tristeste og mest primitive ordene han vet om. Han er sint på mobilen som gikk tom uten forvarsel og han er sint på seg selv som stolte på skiltet og ikke magefølelsen. Han peiser på oppover uten en eneste stopp. Se for deg å dytte en 45 kilos trillebår opp en bratt bakke på 5,5 kilometer fordi du navigerte feil, irriterende? Ja.

På toppen i krysset legger Anders seg ned for å lese og puste. Lasse kjemper sin egen kamp lenger ned i bakken og kommer stadig nærmere. Da de igjen er samlet gjenstår det 2-2,5 mil igjen. De sykler videre opp mot nye høyder, høyere enn noen gang følelse det ut som. Plutselig er de på toppen og de blir belønnet med en utsikt svært få noen gang får se. De kan se milevis bortover fjellkjeden og sjøen langt der nede er bare vakker så vakker. Gåsehud på legger, lår, armer og rygg. Det var en utsikt som aldri blir glemt. Synd det beste kameraet og mobilen var uten strøm, de beste bildene ble aldri tatt, men de fikk tatt noe med GoPro-kameraet.

Det tikker inn en melding på GPSen. Det er team-Kjensli i Norge som har sett på sporingen på bloggen live at de har vært ute å syklet bokstavelig talt. De sender meldinger om å fortsette sørover, guttene er allerede på riktig vei. Noen meldinger blir utvekslet og de klarer å finne en Caravan Park med hjelp via Norge. De siste 15 kilometerne går nedover og bremsene får kjørt seg og dekkene overlever på et mirakuløst vis. Klokka er 19:30 da de ankommer campingplassen som ligger på 1200 høydemeter. Helt på hekta. Helt på grensen til det forsvarlige. Det blir mørkt og de legger seg. Ingen signaler og bare én lader. Det er bare å hvile nå.

Alt skal bli bedre i morgen.

Awesomestralia – a normal life is boring