DAG 32

Fra Cooma til Braidwood er det 140 kilometer og det er ingen ting imellom. Det er varsel-skilt som sier «no food, no fuel, no accommodation next 140 km». Guttene har bunkret opp med sjokolade, bananer, vann og hermetikk. De planlegger å komme seg så langt som mulig inn i parken, ja kanskje til og med over toppen og ned i dalen på den andre siden før de slår leir. 140 kilometer klarer de ikke på en dag, men 70 + 70 kan de klare.

Fra Cooma går det opp og ned i mange mil. Anders og Lasse et slitne etter Kosciuszko Nasjonalpark fortsatt, men de må videre. Det er en varm dag og de har sovet lenge og er ikke på sykkelen før sent. Bratte korte bakker og så korte nedoverbakker. Terrenget er kupért og slitsomt. De skal opp på 1200 moh og krysse Deua National Park. Det blir to nasjonalparker på samme uke, tøft.

Anders sykler ikke så langt i front som tidligere og venter på Lasse. De har kommet såpass langt opp at den kalde vinden er påtrengende og det er rett og slett veldig kaldt. Tåken ligger over fjellsiden og stemningen er dyster og utrivelig.

De har syklet ca. 55-60 kilometer og Anders ligger kun tre-fire minutter foran Lasse i løypa. Det er grusvei, rødgrus og det går slakt nedover. Solen bryter opp og det er en av de mer behagelige strekningene så langt på etappen. Så endres alt. Sykkelstativet til Anders som er over forhjulet løsner uten forvarsel og tipper fremover. Sykkelstativet fanger opp forhjulet og låser hjulet momentant. Anders skjønner på et millisekund at han er i store problem. Han flyr over rattet, tar en halv salto og lander med et brak på høyre side av kroppen. Hodet slenger i bakken og hjelmen er god og ha. I det han lander og forstår han at det ikke er over. Han ligger utslått med armene ut over hodet – kroppen er totalt åpen og ubeskyttet. Så kommer resten av sykkelen gjennom luften med bakenden først. Sykkelen har gått rundt i luften og bagasjebrettet som er bak med to vesker, en bag og et telt lander mitt på brystet til Anders som ikke rekker å krype i fosterstilling. 45 kilo sykkel rett ned på kroppen. Luften blir slått ut av han og det går noen sekunder uten luft før han starter å hyle. Anders hyler og hiver etter pusten om hverandre, han skjønner at han lever og fortsetter å skrike og hive etter pusten.

Lasse er ikke å se. Anders tenker «jeg har ikke brukket noe?» og kjenner etter mens han fortsatt ligger nede. Borte i veien ser Anders Lasse komme syklende, Lasse kommer rolig trillende som skjæra på tunet og skjønner ikke hva som har skjedd. Først tror Lasse at Anders tuller, men har forstår alvoret når han ser mobilen, kameraet, GPSen, og annet utstyr ligger strødd i rødgrusen.

Anders hører det kommer en bil og ber Lasse hjelpe han med å få sykkelen ut av veien. Bilen stopper og spør om de trenger hjelp. Guttene ser litt på sykkelen og sier at de tror det skal gå. Damen i bilen sier det er langt til noe som helst, det vet guttene, men vil nødig være til bry. Hun kjører videre og synes nok de norske guttene var litt vel tøffe.

Anders kjenner med en gang at tommelen hans er ødelagt, men ikke brukket. En kraftig forstuing diagnostiserer han seg selv med. Men, ribbeina derimot er ille! Etter å ha fått hele sykkelen med all bagasjen rett på brystet som lå vidt åpent og ubeskyttet er samtlige ribbein bristet – føles det hvert fall ut som. En real smell i den ene hofta har han fått også, ellers bare et skrubbsår på underarmen. «Det må du rense!» er noe av det første Lasse sier. «Ja, men nå må vi komme oss videre først og fremst» sier Anders. De er midt på fjellet, ingen ting hverken milevis tilbake eller milevis fremover. Resten av sykkelen er utrolig nok i god stand. Bagasjebrettet som var foran blir demontert totalt og Anders skal aldri se det igjen. De tar en front-veske fra Anders hver og laster om bak på sin egen sykkel. Lasse blir hjelperytter og de tråkker videre – Anders i store smerter. Han skriker jevnt og trutt, grusveien nedover fjellet er grusom og da det rister kraftig går alle støtene gjennom kroppen og ribbeina skriker. Det føles ut som en elefant har satt seg på han og reist seg igjen etter to sekunder.

De sykler ca 1,5 mil etter skaden og kommer seg ned av fjellet. Det blir snart mørkt og de slår opp telt i veikanten. Uten signaler på telefonen bruker Anders GPSen for å melde fra til Norge om skaden. Han får smertestillende-tips tilbake og hiver nedpå med store mengder. Legger seg i teltet og blir liggende i én posisjon resten av natta. Det er klamt, vondt og neste dag venter 70 kilometer for å komme til noe som helst av liv.

—-

DAG 33

Med gårsdagens hendelse handlet søndagen om én ting. Komme seg til Braidwood. 70 kilometer for det meste flatt bortover og nedover, heldigvis. De sykler klokken ni og det går strålende tross alt. Anders leder an og er neddopet på en morgen-miks av smertestillende. En nydelig og varm dag – perfekt.

Etter tre mil stopper de og spiser sjokolade og banan. Så er det på hesten og de flyr videre. Det er faktisk en del motvind hele dagen, men det lar dem ikke ta vekk fokuset fra Braidwood og cola. Med tre mil igjen hiver Lasse seg plutselig på bakhjulet til Anders og lokomotivet kjører på. Godsvogna henger på og de sykler 2 mil på én time. De kommer til en liten oppoverbakke og Anders snur seg på sykkelen og spør «puster du?». «Din sjuke, sjuke mann, vi har syklet mellom 25-30 kilometer i timen i noen av de slake oppoverbakkene» sier Lasse andpusten og rød i toppen. «Vi må jo trene litt også, kan ikke bare sykle rundt hele tiden» svarer Anders. Lasse faller fra den siste mila inn til Braidwood, lårene stivner – «det er dag 12 på rad med sykling siden Melbourne» avslutter Lasse.

I Braidwood skal de spise pizza, drikke cola og vaske syklene. Så skal de slappe av og glede seg til ny dag i morgen. Alt i alt har de både vært dyktige og hatt kjempe flaks den siste uken. På tide å roe litt ned, men ikke før de er i Sydney.

Awesomestralia – a normal life is boring