DAG 3

Etter en øl, dusj og en natt på en madrass hos Dave var det opp på hesten igjen dagen etter. Etappen de måtte avbryte dagen før skulle fullføres, ca. 4 mil før lunsj og 4 mil etter lunsj var fredagens plan.

De går rett inn i noen kraftige motbakker, så bratte at tankene fra gårsdagen kommer rett tilbake til dem. Så lysner det, det går nedover og det går nedover, sakte men sikkert på en grusvei. Grusveien blir til asfalt og highway, trafikken suser forbi i 100 kilometer i timen. De enorme lastebilene tuter og strekker ut hånda og hilser, biler stopper for å spørre om alt er bra med guttene. Det var lenge en feelgood stemning, fremmede folk ville at de skulle lykkes. Det var motiverende i seg selv.

4 mil unnagjort og lunsj på en lokal butikk i Murray Bridge. Livretten til Lasse blir servert, 2 liter med sjokolademelk. Opp på sykkelen igjen og de siste fire milene til Wellington. Så blir himmel til helvete, vann til ild, flyt til motstand og medvind til motvind.

Anders merker at kneet fusker, tråkker videre det er heldigvis flatt. Lasse har litt vondt i tåa som han knakk 2 uker før avreise. 1 mil igjen til Wellington Caravan Park. Paddeflatt landskap, perfekt for bare å cruise bortover på tynne dekk. De svinger til høyre og motvinden slår i ansiktet deres. Nå kan ingen av dem anslå hvor mange meter i sekundet motvind det var, men vinden var betydelig og enormt demotiverende. Syklene er tunge opplastet med klær, telt, verktøy, elektronikk og forsyninger. Et ekstra vindkast sender de nesten i bakken da sykkelveskene blir lett tatt tak i. De tråkker på førstegiret og kommer nesten ikke av flekken, på flatmark!

Bakenden er nummen etter seks timer, det er store smerter. Det gjør så vondt at selv den minste dump i asfalten gir dem alibi til gråte. Lasse avlaster med å stå å tråkke, Anders kan ikke stå å tråkke pga kneet.
Vinden øker, guttene tror naturen tuller med dem, det kan da ikke gå an at det blåser så fælt med sol og skyfri himmel?!

Av sykkelen, dytte sykkelen, å gå på flatmark virker surrealistisk, men det er ingen annen måte å komme seg videre på. Den siste mila er syretesten så langt på turen, de bruker 1,5 timer på 1 mil i paddeflatt terreng. Lasse motiverer seg selv med å synge sanger, Anders skriker og er på randen til å kollapse – pauser hver 500 meter.

De er framme! Et gudsforlatt tettsted hvor det er merkelig det finnes sivilisasjon overhodet. Anders brekker seg og kaster nesten opp selv om det ikke er noe å kaste opp. De trasker bort til en lokal restaurant, inn i restauranten med sykkelsko og Devold overdel. Hvite duker på bordene og Anders føler seg som en dass – det får gå, dressen ligger hjemme i Norge. Kelneren spør hvor de er på vei, «Darwin» svarer guttene. «You crazy crazy boys» sier kelneren og plutselig er guttene midtpunktet i hele restauranten og alle gjestene snur seg og overhører resten av samtalen.

En rump steak og en kyllingburger senere er de tilbake i teltet, de har betalt ekstra for å få en strømkabel trukket inn i teltet. Lading av GPS, mobil, power-bank kan endelig gjøres og Australske sim-kort blir aktivert. Anders og Lasse overlevde dag tre og det er de rimelig godt fornøyde med.

PS. De episke «før bildene» er tatt. De blir publisert sammen med «etter bildene» hvis de når målet om noen måneder, Darwin.

Awesomestralia – a normal life is boring