DAG 36

Anders vrir seg i teltet av smerter i brystet tirsdag kveld samtidig som han bysses i søvn av en gjeng latinoer som to hytter bortenfor spiller gitar og synger vakre rolige sanger. Sangene er kjente, men Anders kommer ikke på hva de heter. Fire-fem er dem i antall og de drikker øl og røyker sigaretter. Donald Trump kunne ikke bygget en mur her, han også ville funnet sangene beroligende og sjarmerende. Regndråpene drypper på teltet med jevne mellomrom og spørsmålet er om det kommer en ny byge, eller om det bare er siste rest på en tung dag.

Anders rekognoserer morgendagens etappe og ser seg ut Bulli Beach som neste og siste stoppested før Sydney. Det er 80 kilometer som skal gå ganske greit hvis alt går greit da.

Fra Moss Vale er det «bare nedover» hadde flere sagt til Anders og Lasse. Det stemmer ikke, det er løgn. De to første milene var det minst like mye oppover og bortover som nedover. Det var en god del vind og tempoet var bare sånn passe. Først etter det lille stedet Robertson får de smake på nedoverbakker. Og da til gjengjeld en 8 kilometer nedoverbakke med flere steder 10 % helling. Macquarie Pass var elegant og dramatisk og det gikk rett ned. Bremsene ble klemt helt inn så begge nevene var knyttet. Svingene var mange og de var veldig krappe. Veldig morsomt å kjøre ned ifølge Anders og Lasse. De har tross alt klatret alle disse meterne opp tidligere i uka, så nå var det bare å nyte. Alle bilene viste hensyn og kjørte pent, helt nødvendig på en strekning som denne.

I Shellharbour tar de lunsj etter å ha syklet 50 kilometer. Anders spiser steak-sandwich og Lasse spiser burger. Det er tre mil igjen til Belli Beach. Lasse mener han kunne spist fire slike burgere og Anders bare rister på hodet. «Middag i går var potetgull, og frokost i dag var en «shake» tilføyer Lasse.

Trafikken fra Shellharbour til Belli Beach på vei B65 er enorm og det er midt i rushen. Store deler uten veiskulder gjorde det utrivelig. Etter to mil kommer de inn på en mindre vei og plutselig sykler de på den beste sykkelstien i manns minne. Synd den bare varte i knappe to kilometer. Ved ankomst Belli Beach innser Lasse at resepsjonen i Caravan Parken ikke selger drikke eller mat, og at det er 2 kilometer til nærmeste restaurant. «Fantastisk», tenker han nok mens magen skriker etter føde.
Begge to dytter nedpå med siste rest av små-sjokoladene de har i sykkelvesken og skyller de ned med vann.

Naboene på campingplassen er en familie med to voksne og åtte barn. Ingen over 12 år. Det ser ut til at de bor her fast. De største ungene kommer hjem fra skolen og inn på campingplassen med skoleuniformen på, skifter klær inne på de felles toalettfasilitetene rett bortenfor og går tilbake til vogna. I tillegg til en gammel campingvogn fra 80-tallet har de satt opp et ekstra telt 3X3 meter, allikevel må det være fryktelig trangt å bo slik så mange. Det kan ikke være veldig mye penger i familien og minst en av foreldrene er uten jobb virker det som. Men, foreldrene har råd til røyk og da bør ikke ungene sulte heller. De minste ungene ser ut til å kose seg der de løper på gresset, mens de litt større kjeder seg nok litt mer.

Awesomestralia – a normal life is boring